SAN møtte Kvinnsland-utvalget



SAN var på høring 15. mars i Helse- og omsorgsdepartementet om hvordan spesialisthelsetjenesten bør organiseres i fremtiden. Brynhild Asperud holdt innlegg på vegne av SAN (Farmaceutene, Jordmorforeningen og NITO).



Endringene som gjøres må ha pasientens beste i fokus, reell medvirkning av ansatte i alle ledd er viktig for oss. Trepartssamarbeidet må vernes. Og vi mener at fornøyde ansatte er til det beste for pasienten.


Dette er Kvinnsland-utvalget.

 

Les hele innlegget til SAN her:

 

Mitt navn er Brynhild Asperud. Jeg representerer SAN og leder NITOs forhandlingsutvalg Spekter.

SAN (Sammenslutningen av akademikerforeninger i Spekter /NAVO) er forhandlingspart overfor arbeidsgiverforeningen Spekter og representerer over 12 000 ansatte.

 

15 fagforeninger har inngått samarbeidsavtale om å utgjøre forhandlingssammenslutningen. SAN representerer fagforeninger med medlemmer som har høyere utdanning på master - og bachelorgradsnivå fra universitet og høyskoler.

 

I Spekter Helse består SAN av Den norske jordmorforeningen, Norges Farmaceutiske Forening og NITO. Her har vi i underkant av 8000 medlemmer.

I og med at SAN er en forhandlingssammenslutning, har man i utgangspunktet ikke en felles helsepolitikk. Jeg vil likevel i dette innlegget komme med det som er hovedsynspunktene til disse tre fagforeningene når det gjelder organiseringen av spesialisthelsetjenesten.

 

Det viktigste for SAN, uansett organisering, er at endringene som foreslås gjort må være med tanke på bedre helsetjeneste for pasientene, deretter at de ansatte blir hørt og at det er reell medvirkning i alle ledd. Vi må verne om trepartssamarbeidet. Fornøyde ansatte er til beste for pasienten.

Jeg vil så ta utgangspunkt i spørsmålene som ble stilt i invitasjonen.

 

Hvilke møtepunkter har organisasjonene med foretakene (RHF/HF)

Tilbakemeldingene fra våre tillitsvalgte, er at kontakten og møtepunktene varierer ut i fra hvilket nivå man er i organisasjonen (her mener jeg foretakene eller regionale foretak)

SAN har, som de andre hovedorganisasjonene, konserntillitsvalgte på regionalt nivå.

Det er litt forskjellig organisering i de fire regionene, men våre konserntillitsvalgte melder tilbake at de opplever et godt samarbeid med bred involvering i de fleste saker. Det er videre slik at når man har kommet «på innsiden» på regionalt nivå, opplever man en holdningsendring til det som skjer regionalt, til det positive.

 

Samtidig opplever man en byråkratisering med RHF-strukturen.

Et par RHF har samlinger med sine foretakstillitsvalgte jevnlig. Det er nyttig å samle tillitsvalgte og verneombud til felles informasjon og meningsutvekslinger. Vi tror det er viktig uansett modell å ha denne type samlinger.

Når det gjelder helseforetakene, er møtepunktene for våre tillitsvalgte noe mer variabelt. Tillitsvalgte fra noen helseforetak melder tilbake at det nesten ikke er møtepunkter med ledelsen, mens andre har et system med ukentlige møter der alle organisasjonene har mulighet til å delta.

Det er videre varierende hvor mange møtepunkter det er nedover i organisasjonen. Det er forbedringspotensial flere steder.


Hvordan samarbeidet oppleves - Hva vurderes å være krevende i samarbeidet og hva skyldes dette?

 

Der hvor det er dårlig med møtepunkter, skyldes det forhold både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Arbeidsgiver må legge til rette for at det er mulig å delta på møter og at det faktisk innkalles til møter i tråd med hovedavtalen.

 

For vår del, er noe av grunnen til variasjonen i møtepunkter, at vi har mange tillitsvalgte som ikke er frikjøpt eller har lite frikjøp. Det er bedre involvering der tillitsvalgte har frikjøp. Våre medlemsgrupper er flere steder ikke store nok til frikjøp og det påvirker hvor mye de tillitsvalgte har mulighet til å delta i de møter og samarbeidsfora som arrangeres av ledelsen.

Selv om vi er små har vi også viktige innspill til felles drift.

 

Dette innvirker dessverre på muligheten til medbestemmelse. Graden av muligheten til å utøve sitt verv eller mangelen på dette, samsvarer ofte med hvor i organisasjonen den tillitsvalgte befinner seg. Det settes ikke av nok tid til medvirkning, noe som medfører at lovpålagte krav til medvirkning brytes.

Når valget står mellom behandling av pasienter og møter med ledelsen, velger de fleste pasientene. Våre tillitsvalgte føler et stor ansvar for de oppgavene de skal gjøre. Når det ikke tilrettelegges slik at man får mulighet til å delta i samarbeidsfora og møter, velger flere å prioritere arbeidsoppgaver og pasientbehandling først. Vervet som tillitsvalgt skal ikke gå utover pasientene. 

For at det skal være mulig å utøve reell medvirkning, må det legges til rette for at man faktisk kan delta på møter med arbeidsgiver.

 

Økonomi eller mangelen på økonomi som er nødvendig for å drifte som ønsket, påvirker dessverre samarbeid foretakene imellom i negativ retning. Det blir diskusjoner om hva som skal gjøres hvor og når. Det er store investeringsbehov både i nybygg, vedlikehold og utstyr.

En annen utfordring er mangel på stedlig ledelse. Avgjørelser tas lettere med kort vei til ledelsen og en ledelse som er tilstede. Da er det også lettere å involvere aktuelle tillitsvalgte.

 

Forslag til forbedringer i lys av de alternative modellene som utvalget skal utrede

Lokale tillitsvalgte, det vil si på helseforetaksnivå, ser ikke nytten av det overordnede, regionale nivået på samme måte som våre konserntillitsvalgte. De konserntillitsvalgte er godt involvert i prosessene og det overgripende som foregår på regionsnivå. Det er liten tvil om at med alle prosesser og endringer som foregår, så er det viktig å ha god medvirkning i alle nivåer, uavhengig av organisering.

 

Målet med en ny organisering av spesialisthelsetjenesten må være å redusere byråkratiet, og benytte mest mulig av økonomisk midler til pasientrettet virksomhet. Det kan stilles spørsmål om dagens finansieringsordning bidrar til dette. Det er også viktig å ha en modell med god reell medvirkning på alle ledd.

De tillitsvalgte og ansatte i spesialisthelsetjenesten har vært gjennom mange og tunge omorganiseringer de siste årene. Det er viktig at man sørger for at det settes av god nok tid ved nye endringer for å sikre en optimal fungerende organisasjon.

 

Omleggingen til helseforetaksmodellen har vært krevende, men mange steder ser man at det har hatt en funksjon og at det fungerer. Spørsmålet er om man har fått nok tid til å la foretakene «sette seg».

 

SAN er av den oppfatning at lik kvalitet og lik helsetjeneste er meget viktig, men det betyr ikke at alt skal være likt alle steder. Det er viktig å skille mellom nivåene og ha en god funksjonsfordeling til beste for pasienten.

Ansatte må sikres medvirkning i alle ledd, for det er disse som vet hvor skoen trykker.

Uansett hvilken modell som velges, må pasienten settes først. De ansatte må medvirke til dette, slik at det blir gode arbeidsforhold for alle. En annen modell en dagens ordning, må sørge for en bedre ressursutnyttelse og finansiering.

 

SAN er skeptisk til en organisering der alle beslutningene blir sentralisert, uansett bør det tas geografiske hensyn. Foretak ute i regionene frykter at det blir for langt til makten i Oslo. Et annet moment dersom det opprettes et eget direktorat eller departement, er hvordan man skal forholde seg til ulike hovedavtaler, medvirkningsbestemmelser og forhandlingsmodeller.

Arbeidet med strategisk utviklingsarbeid og standardiseringer, enten det er pasientbehandlinger eller innen digitaliseringen, er langt å foretrekke framfor en endring av selve organiseringen av foretakene.

 

Det viktigste for SAN er at spesialisthelsetjenesten organiseres på en måte der mest mulig av ressursene går til pasientene og deres behov og der medvirkningen for ansatte er tilstede på alle nivåer. Fornøyde og engasjerte ansatte er til beste for pasienten.

Da tror vi at vi får den beste helseomsorgen i Norge.